Afghansk Mynde

228g10

Afghanerens hjemland er Afghanistan, men man regner også områdene i Nord-India og dagens Pakistan som rasens opprinnelsessted. I hjemlandet brukes de fremdeles til jakt, og den regnes som en dyrebar ”nyttegjenstand”, og ikke som resten av verden, hvor den utelukkende brukes som selskapshund. Rasens opprinnelige anvendelse som er hetsjakt, hvor hunden løper viltet opp i vanskelig fremkommelig og kupert terreng, krever en kraftig bygning med forholdsvis kort rygg og sterkt bakparti. Hunden skal bevege seg lett og smidig med høyt båret hode og hale, nærmest som om den hele tiden er som en spendt fjær, som når som helst kan forsette i flygende galopp.

 

Man liker å kalle afghaneren verden eldste hunderase. Det er i alle fall sikkert at det er en gammel rase. Det hevdes at det var nettopp den afghanske mynden som var med som representant for hundene i Noahs Ark. Afghaneren er en mynde, som alle har til felles at de jakter med synet (mynder på engelsk: sighthounds).
I prinsippet er det ingen forskjell på mynder og andre jakthunder som selvstendig driver byttet foran seg og til slutt, når det er tilstrekkelig utmattet, knekker nakken på det med et hurtig og kraftig bitt.

Forskjellen ligger i myndenes hurtighet. De kan ta igjen nesten hvilket som helst bytte i løpet av meget kort tid. Til gjengjeld forhindrer farten dem i å bruke nesen under jakten. De skal hele tiden ha byttet i synsfeltet.

Den første afghaneren kom til Norge i 1938. Det har aldri vært en rase med store registreringstall i Norge, men det er mange som er trofaste til rasen og som aldri kunne tenke seg en annen hund.

Det blir registrert mellom 3 og 5 valpekull i Norge hvert år, mao ingen stor rase.

Men de som har rasen, kan ikke skjønne at det går an å leve uten. De er snille og hengivne, dog hengivne når det passer dem. Det er vel nettopp deres eiendommelige vesen som tiltaler så mange, for ikke å glemme deres skjønnhet. Finnes det noe vakrere?

 

Den afghanske mynden er ikke bare en sofahund. Det finnes mange aktiviteter du kan ta med deg din afghaner på. Det er mange av dagens afghanereiere som velger å stille ut sin hund. Mange har ambisjoner om at hunden skal bli champion, men det som driver de fleste er nok fellesskapet de opplever rundt ringen.

LC- (Lure Coursing) har kommet opp som en ny populær sport for myndeeiere i Norge. LC er falsk jakt på hare – der haren er en plastpose. Les mer om denne sporten under Aktiviteter og LC på sidene våre.

Agility og lydighet – I Sverige, Finland og USA er det mange som er ivrige innenfor både agility og lydighet. I Norge er det vel ingen som vi kjenner til som har drevet med dette som regelmessig trening – bortsett fra noen som har forsøkt seg på agilitybanen (afghaneren elsker det!) og litt i lydighet.

 
Temperament:

En afghaner er en tiger, en løve, en katt og en apekatt i en og samme innpakning.

Da er det vel ikke så unaturlig at et slikt dyr kan drive sin eier til vanvidd i det ene øyeblikket, samt få samme eier i neste øyeblikk til å tape sitt hjerte til dette herlige vesen.

Vil man eie en afghaner – eller rettere sagt eies av den – så er det av aller største nødvendighet at du setter deg godt inn i rasen før du går til anskaffelse av en.

Afghaneren kan være mer eller mindre reservert overfor fremmede. Den vil gjerne se deg an før den kommer bort og hilser, og kanskje ønsker den ikke å hilse i det hele tatt.

En afghaner er også en forkledd tyv. Den hopper gjerne opp på benken og ser om du har glemt noen middagsrester. Den er en kløpper til å åpne kjøleskap og glidelåser på bager.

Det temperamentet vi finner på afghaneren i dag, ble formet av nomadene. Da jegeren slapp hunden etter byttet, var hunden på egenhånd. En jaktende hun kan ikke gå tilbake og sjekke med sin herre hva han skal gjøre i neste øyeblikk; å gjøre dette ville kunne medføre at han gikk glipp av byttet. I stedet for måtte afghaneren ta sine egne avgjørelser, og utviklet således seg til å bli en selvstendig hund. En jagende hund måtte også stole på sitt syn og kunne jage på alt som rørte seg. En hund som skulle jage snø leoparder måtte også opptre fryktløs. Summen av dette har blitt rasen slik vi kjenner den i dag.

Det er ikke lov til å drive jakt på levende dyr i Norge i dag. Det er vel også de færreste som tenker på jakthunder da de går til anskaffelse av en afghaner i dag. Men – man bør ha bakgrunnen til disse hundene klart i tankene. Hos enhver mynde ligger jaktlysten der, gjemt like under overflaten. Selv hos den snilleste og mest veltilpassede afghaner kan den dukke opp – som lyn fra klar himmel. En katt som løper over plenen kan utløse en eksplosjon som du sikkert ikke har sett maken til. Da hjelper det lite å rope… At hørselen på denne måten av og til kan svikte, har ikke noe med ulydighet å gjøre. Og det er heller ingen svakhet hos mynder. Alle drivende jakthunder kan oppvise denne form for ”akutt døvhet.”

 
 
Stell og mosjon:

Leser du gamle hundebøker, står det ofte at afghaneren må gres hver dag.
Gjør du dette, vil du garantert få en slitt og stygg pels. Tørr børsting sliter enormt på pelsen. Generelt kan vi si at du bør sette av en dag i uken til stell og bad av afghaneren din.

Hvis du ikke liker og kunne tenke deg å stelle pels i 2-3 timer en gang i uken, ja, da bør du styre unna en afghansk mynde.

Afghaneren krever mye mosjon for å holdes i topp kondisjon.

Bør få en god tur hver dag. Vil gjerne løpe løs – men vil også gjerne stikke av, om ikke de har fått mulighet til å gå ofte løse.

Shih Tzu

shitzu

Rasen slik vi kjenner den i dag, har sin fortid i det keiserlige Kina, hvor den siste keiserinne Tzu-Hsi var særlig interessert i oppdrett av shih tzu. Men, rasens historie strekker seg mye lengre tilbake i tiden. Man mener forfedrene stammer fra Tibet, hvor de hørte til gruppen av ”hellige hunder” eller ”løvehunder”, og settes i forbindelse med den tibetanske buddhisme. Opp gjennom tiden har Tibets Dalai Lama gitt små hunder av ”løvehund”-typen til de kinesiske keiserne som gaver.

Krysninger mellom de ulike tibetanske rasene har forekommet til alle tider. Shih tzu typen var den vanligste i østre Tibet mens apso-typen dominerte i Lhasa. Shih tzu temperamentet ble ansett for å være viktigere enn størrelse og farge. Den solide svarte shih tzu, iblant med hvitt hakeskjegg ser ut til å ha vært den vanligste fargevarianten. Helgyldne hunder ble ansett å tilhøre apso-typen. Hunder med korte snuter kan ha eksistert under Konfucius tid (omkr 570 f.Kr.). I år 618 f. Kr. ble Tang-dynastiet grunnlagt i Kina og vår shih tzu kan ha sitt utspring fra den tiden. Disse hundene ble også kalt Fo-hunder.

I Mingdynastiet som ble innledet i slutten av 1360-tallet ble en langhåret løvehund omtalt som antakeligvis er forfedre til vår moderne shih tzu. Gul var den viktigste fargen i det keiserlige Kina, og symboliserte de 5 legendariske keisere av det gamle Kina. Fargen ble brukt til å dekorere i palass og templer og mye brukt på klær. I kinesisk kultur står fargen gul for balanse mellom Yin og Yang, og symboliseres også i den himmelske gule drage. Shih tzu i fargen gul/gylden og hvit hadde en helt spesiell status. Det står skrevet at det ble høyt verdsatt at de hadde hvitt bliss i pannen og hvitt på halen, da dette også hadde symbolsk betydning. Shih tzu i denne fargen var forbeholdt de keiserlige. Dette medførte at de første som ønsket å kjøpe shih tzu i Kina, hadde problemer med å få tak i denne fargevarianten. Da var det lettere å få tak sorte, sort/hvite og gyldne hunder. Shih tzu skulle finnes i alle fargevarianter, for å passe til ethvert keiserlig antrekk. Men unntak av fargen hvit, som symboliserer døden.

Den kinesiske detaljkarakteristikken for en shih tzu var slik:

- Hodet skulle være synlig men ikke ansiktet

- Ørene skulle være synlige men ikke øynene

- Øyeglobene skulle være synlig men ikke øyelokkene

- Nesen skulle være synlig men ikke neseryggen

- Overleppen skulle være synlig men ikke underleppen

- Bena skulle være synlig men ikke føttene

- Haletippen skulle være synlig men ikke halen

- Potene skulle være synlig men ikke tærne.

 

Shih tzu anses å være en sunn og frisk rase, som ofte oppnår en forholdsvis høy levealder. Man kan regne med at en shih tzu blir 10 - 13 år, men gjerne også eldre.

Shih tzu er en selskapshund og har ingen krav til jakt, bruksprøver eller kjent mental status for å brukes i avl eller bli utstillingschampion.

I følge rasestandarden skal shih tzu være intelligent, aktiv, årvåken, vennlig og selvstendig. En shih tzu skal også ha en arrogant holdning. De aller fleste shih tzu i Norge passer godt til denne beskrivelsen. Temperamentet er en viktig del av helhetsinntrykket av rasen. Den skal møte verden med ro og vennlighet og skal ikke være redd eller aggressiv. Det skal være en lett handterlig rase, selv om den kan være sta og har en krevende pels. Den viktigste oppgaven for en shih tzu er å fungere som familiehund og selskapshund.